Jeg vet ikke. Hvorfor skjer dette? Halsen knyter seg. Usynlige hender griper rundt nakken min og vrir rundt. Jeg mister ikke pusten. Mister aldri pusten. Ubehageligheten sprer seg rundt i kroppen og til hjertet. Det hopper over et par slag og famler i tomrommet som omgir det. Hvorfor? For et øyeblikk siden var jeg lykkelig. Du lå med armene dine rundt meg, og flimreboksen viste bilder av Formel 1-biler. "Kjeder du deg?" hvisket du inn i øret mitt. Jeg sukket ett ja og presset kroppen din nærmere min. De passer perfekt sammen, vet du det? Med en annen person i rommet våget du ikke å si det høyt. Jeg kunne se at leppene dine ytret et stille "Jeg elsker deg", og jeg gliste fra innsiden og ut.
Lørdagen hilste på oss med ett gløtt av sol mellom gardinene, og vi våknet synkront for første gang. Timene skled forbi oss som sand i et timeglass. Jeg nøt hvert eneste sandkorn. Hvordan kunne sekundene være så merkbare, og så perfekte? Håret mitt falt foran øynene mine, og du strøyk det bort som på en film. "Jeg skjønner det ikke. Du er så sykt vakker om morgenen. Du er alltid vakker, men på morgenen er du av en eller annen grunn enda penere."
Jeg la meg med ryggen mot deg, og du skjønte hva jeg ville med det. Forsiktig plasserte du venstrearmen din under hodet mitt og den høyre rundt midjen, med hånda opp mot ansiktet mitt. Kysset du ga meg i nakken ga meg gode frysninger som jeg fortsatt har i kroppen. Jeg leste et sted en gang at hvis du har funnet noen som passer inntil kroppen din som i et puslespill, har du funnet noen du ikke skal gi slipp på.
Du satt deg i bilen og ga meg et raskt blikk før dere kjørte vekk. Jeg lagde et hjerte med hendene mine, og jeg kunne skimte smilet i munnviken til moren din. Savnet kom momentant.
Jeg savner deg.
